Jeg kjenner klumpen i magen vokse, der du gjemmer deg. Mellom skapet og bokhyllen, i gangen – der ingen kan se deg. Der sitter du, alene. Lillesøster leker fint ved bordet, aner fred og ingen fare.

Aldri før har du vært så stille, så lukket og så redd. Skjelvende, der du krøker deg sammen med føttene godt oppunder haken. Jeg setter meg ned, ikke så langt unna. Egentlig vil jeg gjemme meg, jeg også. Langt fra den smerten og den utryggheten du føler…

Jeg sier ingenting, ord som du ikke kan forstå – de hjelper ikke. Så jeg strekker ut en hånd, håper at du tar den.

I det du tar hånden min og kryper opp i fanget mitt, er det som om verden går i sort. Hulkene dine er så sterke og skjelvingene dine er så kraftige, at jeg holder på å gå i oppløsning – bare ved å holde deg. Jeg stryker forsiktig på en liten stor jenterygg og nynner stille inn i ditt venstre øre.

Vi sitter slik en halv evighet. Til hulkene er svakere og pusten mer normal, til du slipper det intense grepet du har om min hals og til du igjen har gjenvunnet balansen.

Du begynner å leke. Stille. Men du leker i alle fall.

Jeg snur ryggen til, tar opp telefonen og begynner å gråte…

http://www.stinesofiesstiftelse.no/

http://www.forbarnasbeste.no/

Ring alarmtelefonen for barn & unge;

116111

Du finner mer;

her

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

faller ned fra himmelen,

treffer bakken,

danner en liten bekk av vann,

som lager nye veier,

andre veier,

til ett helt annet sted.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

lar den sakte,

men sikkert,

renne ut,

i ingenting.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

i deg.

Holder deg tett inntil, 

i tankene mine.

Klistrer to sider sammen,

i hjertet mitt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke så enkelt. Nemlig.

En overraskelse som sender sjokkbølger gjennom kroppen. Som drar meg tilbake dit jeg trodde jeg var kommet bort fra, der luktene og smakene igjen kjennes friske og nære.

Jeg puster.

Prøver å finne meg selv. Finne noe. Tomheten er øredøvende.

Jeg smiler forsiktig, smiletenker tilbake på ting som slett ikke er glemt. Det som jeg hadde valgt å legge vekk, lengst der bak i skuffen i det innerste skapet – fordi at jeg skulle slippe den såre følelsen i hjertet.

Du er her. Jeg vet. Du mener det.

Tar brikker, prøver å legge puslespillet – få alle bitene på riktig plass.

Er det jeg, som er brikken som mangler?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

treffer nakne kvinnebein rett over ankelhøyde,

bobler seg ut i havet igjen,

før brusene begynner igjen og bølgen kommer på nytt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

hardt.

Langt bort fra meg,

vekk.

Utenfor rekkevidde,

ute av øye.

Jeg prøver å holde,

forstår at jeg har tapt.

for godt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så mye.

Akkurat nok.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å tviholde for så å slippe seg løs i vindens armer, er en skrekkblandet fryd og hvilke veier vinden tar – vites ikke. Jeg vil finne den berømmelige pauseknappen slik at jeg kan trekke pusten før vinden fyller meg til bunns. Den magiske krystallkulen der vindens veier kunne leses som røde bokstaver på hvitt papir, kunne gitt litt trygghet i en stormfull natt.

Jeg kjenner suget i magen i det jeg tar av nok en gang, da vinden på nytt tar fatt og løfter meg til himmels i en vindel av stjerner og fremmede planeter. Jeg bare håper jeg lander trygt og at fallskjermen holder denne gangen også…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klikkende, sorte hæler på kokende varm asfalt. Den raske trippende lyden av et par kvinnebein tilhørende et smilende ansikt med en dryppende panne og krøller på tur ut av hårtoppen, sender lydbølger ut i heten. Det er travelt idag. Idag også løper timeplanene fra oss og folk kommer frem som maur fra en maurtue, man blir stående forbauset og undres på hvordan de egentlig klarte å overraske nok engang.

Solen skinner, fra skyfri og krystallblå himmel. Smaken og lukten av sol, legger seg som ett teppe over byen og farger ansikter med varme smil og oppgitte rynker i pannen, der gradestokken nok en gang flyr over 30 grader pluss. Blomstene strekker stilkene sine ekstra høyt for å trekke til seg hver eneste lille millimeter med sol, bladene er så grønne at de snart spretter av trærne og små insekter arbeider for livet på bakken og i busker.

Tullete ord famles ut av en halvåpen kvinnemunn. Armer og bein som stokkes om hverandre og som slettes ikke kan plasseres riktig, støttes og flyttes på av sterke hender. Små klask på rødglødende kinn og en feberhet panne, vitner om at det er viktig å holde seg våken. Selv når øyelokkene kjennes som de har tunge blylodd hengende på oversiden, som presser mer og mer ned. Skjelvinger og hostetokter så sterke at gulvet er nærmere enn det burde være, der en i siste liten blir hentet opp fra intet og løftet tilbake i seng. En stikkende smerte i det nålen settes i armen, vekkelse og gråt. En pose med gult - medisiner og vitaminer, dryppes sakte inn i et kokende blodomløp. Der håpet er at temperaturen skal gå ned og sengen slutte å snurre karusell rundt i det hvite rommet.

Vennlige klemmer og gode ord, som tulles inn i omtanke og gjenkjennelse avleveres der kjente møtes. Smil, latter og minner – som deles og åpnes igjen og på nytt. Nye bånd som knyttes, der ansikter i ulike former viser kontakt, åpenhet og nærhet – bilder som farges av regnbuen, solen og stjernene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

men kanskje også for å søke ly.

Å vente på noe godt,

kan være riktig så flott.

Dog enkelte ganger også til hodebry.

Det å planlegge hist

og planlegge pist.

Mens man prøver å være her

men også mye der.

Kan nok holde hardt til sist.

I ventemodus denne bloggen går,

i håp om at jeg en gang får.

Tid til å skrive innlegg om mye og mere,

håper egentlig på mange flere.

Dog vi får se hvor mye jeg når.

Kanskje det kommer ett pip nå og da,

men glem ikke hva jeg sa.

Almost here er det jeg er,

selv om jeg er både fjern og nær.

Slik er det nok bare ja.

Ut i bloggeland en hilsen svever

håper dere har skriveflittige never.

For når jeg kommer tilbake fra langtvekkistan,

vil jeg lese om både kjærlighet, barn og mulige bankran.

Dette er faktisk noe jeg krever.

Stjernesol sender en klem,

ut i de mange hjem.

Ta vare på bloggen vår,

slik at vi gode bloggår får.

Håper at den kommer frem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

nydelige små smilehullsmil,

musikk i ørene som deles med vitelystne sinn,

is på pinne som slurpes av fornøyde hjerteformede ansikt,

en syv års dag som skal feires etter alle kunstens regler,

mørke øyne,

ravnsvart hår,

hengende barnelatter i vårsola som varmer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

uventet fint.

Som holder godt,

nesten hardt.

Trygt og nært.


Nydelig,

varmende mykt.

Gåsehud fra topp til tå,

der du puster meg i nakken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

akkurat idag.

Stjerner opp til deg,

selv om du kanskje er nærmere dem enn meg.

Stjerneskudd,

til himmelen.

Til deg,

på din dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- “Ja, lille venn”.

- “Visste du at man kan vaske hendene i do? Det er veldig enkelt altså! Man trekker i snora med den ene hånden også vasker man den ene. Etterpå så trekker man i snora med den rene hånden også vasker den andre”.

- “Altså. L i l l e V e n n. Vasket du hendene dine, i do“???

- “Mm, og dokkene også!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

gull som ikke glitrer,

minner som skylles vekk,

med stormen,

den øredøvende tomheten,

som sendes tilbake.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

med mørke øyne,

kysset meg på halvåpen munn,

strøk hårlokken vekk fra ansiktet mitt,

lot hånden din stryke lett over varm hals og nakke,

før du snudde ryggen til

og gikk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er heller ikke vanskelig å glemme han som endelig tok sine første skritt og de to som satt i en krok og lekte sammen, uten å krangle – for første gang!

Så minnes jeg å stå med vaffelrøre til albuene, med åtte småtroll som enda ikke har lært å gå rundt føttene – der det samtidig skal deles boller i to, smøres syltetøy på hver halvdel, rydde oppvaskmaskin med en hånd og ta ut de vaflene som er ferdigstekt med den andre. Da sukker jeg så intenst at jeg tror hjertet skal briste.

Hun som ikke ville slippe meg og kysset meg hundre ganger på hvert kinn og den nye rødtoppen som krabber i en forrykende fart, fylte dagen med stjerneglans – selv da det var på sitt travleste.

Jeg vet jeg er heldig, foreldre lar meg få låne det mest dyrebare de har. Jeg smiler over hver eneste lille og litt større engel, som er med på å fylle dagene mine med farger, drømmer og stjernesmil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

tenker tanker om en annen verden.

Vet at det snart, veldig snart,

er tid for å pakke.

Pakke ned det viktigste og ta med minner,

flytte de nedover sammen med hjertet, sjelen og hodet.

Jeg drar faktisk,

gjør en del av en drøm.

En drøm om solskinn,

varme innenfra og ut.

Så uendelig rart,

men så inderlig godt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende